I’m someone who has walked through a few heavy seasons and is learning, day by day, how to find my way forward again. Writing helps me breathe, reflect, and make sense of the thoughts that often stay unspoken.
Here on this blog, I share honest moments from the road back to myself — the slow progress, the setbacks, the small victories, and the quiet reminders of hope.
I don’t pretend to have everything figured out. I’m simply choosing to keep going, to stay gentle with myself, and to believe that even small steps matter.
If my words can bring someone else a bit of comfort, recognition, or strength, then this journey is worth sharing.
External motivation is easy to understand. Praise. Results. Pay. Measurable progress. But inner motivation is quieter. And often much harder to hold on to.
Because inner motivation isn’t about performing for others. It’s about being true to yourself — even when no one is watching, no one is asking, and no one expects anything.
I’ve had to learn to ask different questions:
What do I need right now?
What is enough for today?
What gives meaning, not applause?
Some days the answer is nothing. And that has been one of the hardest realizations: that this, too, can be right.
Inner motivation doesn’t always arrive as energy. Often it comes as a gentle acceptance — that it’s okay to be here. That rest is not failure. That pauses are not giving up.
I’m practicing respecting that stillness. Because maybe that’s where real motivation lives — not in pushing, but in listening.
💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”
Indre motivasjon kan være en dypere kilde til tilfredshet og mening, selv når den ytre verden ikke gir den anerkjennelsen vi ofte søker. Dette skaper rom for refleksjon og selvforståelse. Jeg har lært at indre spørsmål, som hva jeg virkelig trenger og hva som gir meg mening, er avgjørende for å opprettholde denne motivasjonen.
Det er viktig å huske at det er helt greit å ha dager hvor ingenting ser ut til å skje, fordi det er en del av reisen. Indre motivasjon kan manifestere seg som en stille aksept av øyeblikket, og en forståelse av at hvile er en viktig del av prosessen.
Å omfavne denne stillheten kan åpne opp for en dypere forbindelse med oss selv og våre mål. Det handler om å lytte innover, ikke bare å presse oss selv mot ytre mål.
💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko godt i kvar dag.»
There is an idea out there that motivation is something you can summon if you just want it badly enough. As if there’s a switch somewhere, and all that’s missing is willpower. For me, that has been a painful misunderstanding.
Because motivation doesn’t always show up when we need it. Some days, it simply doesn’t arrive. And that’s not because I don’t want to. It’s because my body and mind have already used what they had.
I’ve learned that motivation often comes after action, not before it. But what do you do when action itself is unavailable? When getting up, showering, or replying to a message feels like climbing a mountain?
That’s when I had to let go of the idea that motivation is a requirement. Because when it becomes a requirement, it also becomes a weapon against myself. Proof of everything I’m not managing to do.
Now I try to see motivation as a bonus. Some days it’s there. Other days it isn’t. And on the days it doesn’t come, it doesn’t mean I’ve failed. It just means I’m human.
I still have value, even without drive. Still moving forward, even without speed.
💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”
Det finst ein idé der ute om at motivasjon er noko ein kan hente fram om ein berre vil nok. Som om det ligg ein brytar ein stad, og det einaste som manglar er viljestyrke. For meg har det vore ei vond misforståing.
For motivasjon kjem ikkje alltid når vi treng den. Nokre dagar dukkar den rett og slett ikkje opp. Og det er ikkje fordi eg ikkje vil. Det er fordi kroppen og hovudet har brukt opp det dei har.
Eg har lært at motivasjon ofte kjem etter handling – ikkje før. Men kva gjer ein når handling òg er utilgjengeleg? Når det å stå opp, dusje eller svare på ei melding kjennest som eit fjell?
Då har eg måtta gi slepp på tanken om at motivasjon er eit krav. For når den blir eit krav, blir den også eit våpen mot meg sjølv. Eit bevis på alt eg ikkje får til.
No prøver eg heller å sjå motivasjon som ein bonus. Nokre dagar er den der, andre dagar ikkje. Og dei dagane den ikkje kjem, betyr det ikkje at eg har feila. Det betyr berre at eg er menneske.
Eg er framleis verdifull, sjølv utan driv. Framleis på veg, sjølv utan fart.
💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko godt i kvar dag.»
I lang tid har eg målt meg sjølv i det eg klarer å gjere. Det eg leverer. Det eg bidreg med. Arbeid har vore ein stor del av identiteten min – slik det er for mange. Når ein plutseleg ikkje kan jobbe slik ein gjorde før, skjer det noko meir enn berre ei praktisk endring. Det rører ved sjølvbiletet.
Kven er eg, når eg ikkje produserer? Kva er verdien min, når eg ikkje leverer som før?
Det er ikkje spørsmål ein stiller høgt. Men dei ligg der – stille og tunge. Samfunnet rundt oss er bygd på effektivitet og resultat. På synleg innsats. Når ein fell utanfor det, er det lett å kjenne seg mindre verd. Som om ein tek meir plass enn ein fortener, eller gir mindre enn ein burde.
Eg jobbar med å utfordre den tanken. Sakta. For verdien min kan ikkje vere avgrensa til arbeidsevne. Eg er meir enn det eg produserer. Meir enn timar, prosent og resultat. Eg er til stades. Eg bryr meg. Eg lever – også når tempoet er lågt.
Det er ikkje alltid lett å tru på. Gamle tankemønster sit djupt. Men eg prøver å minne meg sjølv på at verdi ikkje forsvinn når kapasiteten gjer det. Menneskeverdet ligg ikkje i det ein klarer, men i det ein er.
Kanskje handlar denne vegen ikkje berre om å finne nye grenser, men om å endre sjølve målestokken. Om å slutte å måle menneske i det dei yter, og i staden sjå verdien i det å vere til. For sanninga er at alle menneske er verdifulle – uavhengig av funksjonsgrad. Ikkje på grunn av det dei produserer, men fordi dei er menneske. Også når kroppen eller hovudet set grenser. Også når ein treng meir kvile enn handling. Også når ein fell utanfor det som blir rekna som normalt.
Eg trur vi alle, før eller sidan, møter eit punkt der kapasiteten ikkje samsvarar med forventningane – anten frå samfunnet, frå andre, eller frå oss sjølve. Då blir spørsmålet ikkje kva vi gjer, men korleis vi ser på oss sjølve når vi ikkje får til det vi ein gong gjorde.
Kanskje ligg det ei stillferdig styrke i å halde fram med å vere menneske, også når tempoet er lågt. I å møte dagen slik han er, ikkje slik han burde vore. I å akseptere at det å vere til, i seg sjølv, er nok. Eg øver på det. Dag for dag. I mitt tempo. Eg er meir enn det eg produserer. Også på dei dagane der eg knapt produserer noko som helst.
💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko godt i kvar dag.»
For a long time, I measured myself by what I was able to do.
What I delivered. What I contributed.
Work was a large part of my identity — as it is for many.
When you suddenly can’t work the way you used to, something more than a practical change happens. It touches your sense of self.
Who am I when I no longer produce? What is my value when I can’t deliver like before?
These aren’t questions you ask out loud.
But they are there — quiet and heavy.
The world around us is built on efficiency and results. On visible effort. When you fall outside of that, it’s easy to feel less worthy. As if you take up more space than you deserve, or give less than you should.
I’m working on challenging that belief.
Slowly.
Because my value cannot be limited to my ability to work.
I am more than what I produce.
More than hours, percentages, and outcomes.
I am present.
I care.
I live — even when the pace is slow.
It isn’t always easy to believe. Old patterns of thought run deep. But I try to remind myself that value does not disappear when capacity does. Human worth does not lie in what we manage to do, but in who we are.
Maybe this journey isn’t just about finding new limits, but about changing the measuring stick itself. About stopping the habit of valuing people by what they contribute, and instead recognising the value of simply being.
The truth is that every person is valuable — regardless of functional ability. Not because of what they produce, but because they are human. Even when the body or mind sets limits. Even when rest is needed more than action. Even when life no longer fits what is considered normal.
I believe we all, sooner or later, reach a point where capacity no longer matches expectations — whether from society, from others, or from ourselves. And then the question is no longer what we do, but how we see ourselves when we can’t do what we once did.
Perhaps there is a quiet strength in continuing to be human even when the pace is slow. In meeting the day as it is, not as it should be. In accepting that simply being here is enough.
I’m practicing that.
Day by day.
At my own pace.
I am more than what I produce.
Even on the days when I barely produce anything at all.
💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”
There is a particular state to living in waiting mode.
Not completely still, but no longer moving in the way I once did.
I’m not waiting for a specific date or a clear solution. I’m waiting for signs. Signals from my body that might say something about what is possible—and what is not. The difficulty is that these signals are rarely clear. They come in nuances, not answers.
At times, I’ve managed to keep up some training. Gently, without ambition. Just enough to feel my body in motion and to sense a bit of stability. In those periods, I’ve experienced a small surplus of energy—not much, but enough to suggest that something might be building.
Then I start working again.
At first, it often seems manageable. I think I may have found a balance—that my body can tolerate both some activity and some work. But over time, the same pattern repeats itself. The overall load becomes too much. There isn’t enough energy for both.
Training gradually fades away. Fewer sessions. Shorter sessions. Eventually, none at all. It’s not a conscious choice—just the result of energy being used elsewhere. And when training disappears, my body becomes less resilient.
Still, I keep working for a while. Until that, too, becomes too much. My energy level drops—not suddenly, but steadily and quietly. In the end, I find myself back in the same place as before, needing to stop entirely.
Living like this means living with constant uncertainty. I don’t know how much energy I’ll wake up with tomorrow. Some days open up. Others close completely. Planning becomes difficult, and the future feels less defined than it once did.
I’ve had to learn to live more from day to day. Not as a philosophy, but as a necessity. When capacity fluctuates, expectations must fluctuate too. The future can’t be drawn in straight lines—only in cautious steps.
Now I find myself in another phase, trying once again to reintroduce some training. Not as a project, but as an attempt to build something slowly and sustainably. I hope that, over time, it might give me more energy—while knowing that hope is not the same as a guarantee.
This time, I’m trying to give my body more time. Let training, rest, and everyday demands settle before even considering a return to work. Perhaps waiting mode isn’t about passive waiting, but about listening, adjusting, and making small, careful choices.
Perhaps this isn’t just a phase to get through. Perhaps it’s a state where one has to learn to live differently—with more patience, more respect for limits, and less urgency.
If so, waiting mode isn’t about standing outside of life.
It’s about being in it, exactly as it is right now.
💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”
Det er ein spesiell tilstand å leve i ventemodus. Ikkje heilt stille, men heller ikkje i den rørsla ein var vane med før. Eg ventar ikkje på ein dato eller ei klar løysing. Eg ventar på teikn. På signal frå kroppen som kan seie noko om kva som er mogleg, og kva som ikkje er det. Utfordringa er at desse signala sjeldan kjem tydeleg. Dei kjem i nyansar, ikkje i svar.
I periodar har eg klart å halde treninga gåande. Forsiktig, utan store mål. Nok til å kjenne at kroppen var i bruk, og at det gav ein viss stabilitet. I dei periodane har eg opplevd eit lite overskot – ikkje mykje, men nok til å gi håp om at noko var i ferd med å byggjast opp.
Så har eg byrja å jobbe litt igjen. I starten har det ofte gått greitt. Eg har tenkt at eg kanskje har funne ein balanse, at kroppen toler både litt aktivitet og litt arbeid. Men etter kvart har eg sett det same mønsteret gjenta seg. Belastninga blir for stor. Energien strekk ikkje til begge delar.
Treninga glir gradvis bort. Først færre økter, så kortare, til slutt ingenting. Det er ikkje eit bevisst val – berre eit resultat av at energien blir brukt opp ein annan stad. Og når treninga forsvinn, blir også kroppen mindre robust.
Likevel held eg fram å jobbe ei stund. Helt til også det blir for mykje. Energinivået fell, ikkje brått, men jamt og stille. Til slutt er eg tilbake på same stad som før – i behov for å stoppe heilt.
Å leve slik betyr å leve i ei konstant uvisse. Eg veit ikkje kva morgondagen vil bringe av energi eller overskot. Nokre dagar opnar seg litt, andre lukkar seg heilt. Det gjer det vanskeleg å planleggje, og endå vanskelegare å sjå framover.
Eg har måtta lære meg å leve meir frå dag til dag. Ikkje som eit ideal, men som ein nødvendighet. Når kapasiteten varierer, må også forventningane gjere det. Framtida kan ikkje teiknast i rette linjer, berre i forsiktige steg.
No er eg igjen i ein fase der eg prøver å kome i gang med litt trening. Ikkje som eit prosjekt, men som eit forsøk på å byggje noko sakte og berekraftig. Eg håpar det på sikt kan gi meg meir energi – samstundes som eg veit at håp ikkje er det same som garanti.
Denne gongen prøver eg å gi kroppen lengre tid. La trening, kvile og kvardagsbelastning få setje seg før eg eventuelt vurderer å prøve meg i jobb igjen. Kanskje handlar ventemodus ikkje om å vente passivt, men om å lytte, justere og ta små, varsame val.
Kanskje er dette ikkje ein fase som berre skal overståast. Kanskje er det ein tilstand der ein må lære seg å leve annleis. Med meir tålmod. Meir respekt for grensene. Og mindre hastverk.
I så fall handlar ventemodus ikkje om å stå utanfor livet – men om å vere i det, akkurat slik det er no.
💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko godt i kvar dag.»
It’s easy to believe that warning signs are obvious. That the body will shout when something is wrong. For me, it didn’t work like that. The signals came quietly. Gradually. Almost unnoticed.
I became a little more tired than usual. Needed a bit more time to recover. Cut back here and there. Told myself it was normal. That it was just a rough patch. That it would pass.
And for a while, things did seem manageable.
The problem wasn’t that I felt nothing. The problem was that I didn’t want to see it. I wanted this to work so badly. I wanted to be back. I wanted my body to cooperate this time.
So I interpreted the warning signs generously. Explained them away. Normalised them. Covered them with willpower and hope. Quietly, consistently, I ignored what my body was telling me.
The exhaustion didn’t arrive with a crash. It came as a slow drain. A little less energy each week. Fewer margins. A shorter distance between “this is okay” and “this isn’t”.
When I finally had to stop, it wasn’t because something new happened. It was because the sum of everything I had overlooked became too much. My body had been speaking for a long time. I just hadn’t been listening.
That realisation is painful. Not because I did something foolish, but because I did what so many of us do: I hoped my way past my limits.
Today, I try to notice things earlier. Small signs. Subtle changes. I don’t always succeed, but I’m learning to take my body seriously—even when the signals are quiet and easy to explain away.
Perhaps one of the hardest parts of long-term illness is knowing when to stop. Not when everything collapses—but before it does.
This isn’t a story about failure.
It’s a story about slowly learning how to live with limits I never had before.
💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”
Det er lett å tru at varselsignal kjem tydeleg. At kroppen ropar høgt når noko er gale. For meg var det ikkje slik. Signala kom stille. Gradvis. Nesten umerkeleg.
Eg vart litt meir sliten enn vanleg. Trengte litt lengre tid på å hente meg inn. Kutta litt her, sparte litt der. Sa til meg sjølv at det var normalt. At det berre var ein dårleg periode. At det ville snu.
Og ei stund gjekk det jo rundt. Problemet var ikkje at eg ikkje kjende noko. Problemet var at eg ikkje ville sjå det. Eg ville så gjerne at dette skulle fungere. At eg skulle klare å vere tilbake. At kroppen denne gongen skulle spele på lag.
Så eg tolka varselsignala i beste meining. Forklarte dei bort. Normaliserte dei. Tildekte dei med vilje og håp. Eg overhøyrde kroppen – stille og systematisk.
Slitasjen kom ikkje som eit smell. Den kom som ei langsom tømming. Litt mindre energi kvar veke. Litt færre marginar. Litt kortare veg frå «det går greitt» til «det går ikkje».
Når eg til slutt måtte stoppe, var det eigentleg ikkje fordi det kom noko nytt. Det var fordi summen av alt det eg hadde oversett, hadde blitt for stor. Kroppen hadde sagt ifrå lenge. Eg hadde berre ikkje lytta.
Det er vondt å erkjenne i ettertid. Ikkje fordi eg gjorde noko dumt, men fordi eg gjorde det mange gjer: eg håpa meg forbi grensene mine.
I dag prøver eg å bli flinkare til å fange opp det som skjer tidleg. Små teikn. Små endringar. Det betyr ikkje at eg alltid klarer det. Men eg prøver å ta kroppen meir på alvor, også når signala er svake og lette å bortforklare.
Kanskje er det noko av det vanskelegaste når ein er sjuk over tid: å vite når ein faktisk bør stoppe. Ikkje når alt raknar – men før.
Dette er ikkje ei historie om å feile. Det er ei historie om å lære, sakte, korleis ein skal leve med grenser ein ikkje hadde før.
💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko gott i kvar dag.»
Legg att eit svar