Vegen videre

The path to regained strength

recent posts

about

I’m someone who has walked through a few heavy seasons and is learning, day by day, how to find my way forward again. Writing helps me breathe, reflect, and make sense of the thoughts that often stay unspoken. Here on this blog, I share honest moments from the road back to myself — the slow progress, the setbacks, the small victories, and the quiet reminders of hope. I don’t pretend to have everything figured out. I’m simply choosing to keep going, to stay gentle with myself, and to believe that even small steps matter. If my words can bring someone else a bit of comfort, recognition, or strength, then this journey is worth sharing.
Advertisements

  • I Had to Throw in the Towel – Again

    Reflections on My Journey Back to Work

    Once again, I’ve had to throw in the towel and stop working. The first time, I tried returning carefully, working 20%—all of it on one day per week. At first, it worked. I felt a sense of achievement, a bit of hope, maybe even the belief that this time I was finally on the right path.

    But gradually, I became more and more exhausted. My energy levels slowly declined, little by little. I didn’t really want to see it—or maybe I couldn’t. I kept pushing for longer than I should have. Eventually, there was nothing left to give, and I had to admit what my body had been telling me for a while.

    I had to stop. Again.

    After that, I spent around five months completely out of work before I gathered the strength and courage to try once more. This time, I lowered the bar even further—20% spread over two half-days. It felt wiser. Gentler. More realistic.

    And once again, it worked—for a while.

    But after about five months on this arrangement, I now find myself in exactly the same place as the last time I had to stop. My energy has slowly drained away, day by day, week by week. The same pattern. The same ending.

    It’s hard to accept. Especially knowing that two years have now passed since I became ill. According to the plan I once made, I should have been fully back at work long ago. I had hoped—perhaps expected—to be much further along by now.

    Having to stop again is deeply disappointing. It affects how I see myself, how I trust my body, and how I think about the future. At the same time, I know this isn’t about a lack of willpower or effort. It’s about limits that I still can’t push past.

    Still, I can’t give up hope. Stopping doesn’t mean the road has ended. It simply means my body needs more time than I ever imagined—perhaps much more. Right now, it’s about making space for both disappointment and hope, letting them exist side by side.

    I just have to give it a little more time. And hope for the best.

    💭 “Small steps are still progress — even when no one else sees them.”
    ✨ “Not every day has to be good — but there is something good in every day.”

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Eg måtte kaste inn handkleet – igjen

    Eg har igjen måtte kaste inn handkleet og slutte å jobbe. Denne gongen hadde eg verkeleg håp. Eg starta forsiktig – først 20 % éin dag i veka, så 20 % fordelt på to dagar. Planen var enkel og fornuftig. Gi kroppen tid. Lytte. Bygge sakte opp.

    Og ei stund gjekk det. Men så skjedde det same som før. Energinivået byrja gradvis å synke. Ikkje brått, ikkje dramatisk – berre litt og litt. Dag for dag. Veke for veke. Til slutt var det ikkje meir att å ta av. Kroppen sa stopp, igjen, og eg måtte gi meg.

    Det er utruleg skuffande. Ikkje berre fordi eg må slutte, men fordi det no har gått to år sidan eg blei sjuk. To år. Eg hadde håpa – kanskje forventa – at eg skulle vore mykje lenger komen no. Etter planen eg hadde lagt, skulle eg eigentleg vore fullt tilbake i arbeid for lenge sidan.

    Når ein gong på gong må erkjenne at ein ikkje er der ein trudde ein skulle vere, gjer det noko med både sjølvbiletet og håpet. Det kjennest som å stå stille medan tida går vidare rundt ein.

    Samtidig veit eg dette: Eg kan ikkje gi opp håpet. Sjølv om eg må stoppe, betyr det ikkje at vegen er slutt. Det betyr berre at tempoet er feil – eller at kroppen treng meir tid enn hovudet hadde rekna med. Kanskje mykje meir tid.

    Så no handlar det igjen om å puste med magen. Om å gi rom for skuffelsen, utan å la den ta over alt. Om å akseptere situasjonen slik ho er akkurat no, samstundes som eg held fast i trua på at ting kan bli annleis seinare. Eg må berre gi det litt meir tid.

    Og så får vi krysse fingrane.

    💭 «Små steg er òg framgang – sjølv når ingen andre ser dei.»
    ✨ «Kvar dag treng ikkje vere god – men det finst noko godt i kvar dag.»

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Finding Peace in the Imperfect

    When “Good Enough” Is Enough

    I’ve spent much of my life trying to make things fit. Trying to adjust, improve, fix. Believing that if I could just get things a little more right, I would finally feel calm. Whole. At ease.

    But over time, I’ve come to realise that the constant search for perfection is often what creates the unrest. Life rarely arrives in clean lines or finished shapes. It comes in fragments, half-done moments, good intentions that don’t always reach the finish line. And maybe that’s not a flaw — maybe that’s simply what being human looks like.

    I’ve started to notice how much energy it takes to constantly evaluate myself. To measure my days by what I achieved or failed to do. To listen to that inner voice that always has a suggestion for improvement. And slowly, I’m learning to respond to that voice with a little more gentleness. With less demand. With more space.

    Finding peace in the imperfect isn’t about giving up. It’s about letting go. Letting go of the need to fix every rough edge. Letting things be slightly unfinished. A little uneven. A little real.

    I’m beginning to see that much of what brings me calm doesn’t come from control, but from permission — permission to be human. To not always know. To not always manage. To not always get it right. And still be enough.

    The imperfect holds a quiet kind of warmth. It leaves room to breathe. Room to pause. Room to exist without performing. To meet the day as it is, not as I think it should be.

    I’m still practicing this. Some days it comes easily, other days it doesn’t. But I’ve noticed that when I loosen my grip — on expectations, on outcomes — something soft settles in. A sense of ease. Of being allowed to be here.

    Maybe peace doesn’t come from having everything in order. Maybe it comes from accepting that some things never will be. And maybe that’s where life truly happens.

    — Mats

    💭 “The imperfect doesn’t need fixing to be worthy.”
    ✨ “Peace often comes from letting go, not holding tighter.”

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Å finne ro i det uperfekte

    Når det som er godt nok, får vere godt nok

    Eg har brukt mykje av livet på å prøve å få ting til å stemme. Å rette opp, justere, forbetre. Tru at viss eg berre fekk ting litt meir på plass, litt meir riktig, så ville eg kjenne meg rolegare. Meir heil. Meir trygg.

    Men det har tatt tid å forstå at jakta på det perfekte ofte er det som skaper uroa. For livet kjem sjeldan i rette linjer. Det kjem i rykk og napp, i halve løysningar, i gode intensjonar som ikkje alltid blir følgde heilt til mål. Og det er kanskje nettopp der eg har måtta lære noko nytt: at det uperfekte ikkje nødvendigvis er feil. Det er berre ekte.

    Eg har begynt å merke kor mykje energi det tek å stadig vurdere meg sjølv. Å måle dagane etter kva eg fekk til, eller kva eg burde gjort annleis. Den indre stemmen som alltid har eit forslag til forbetring. Og eg har begynt å øve på å svare den stemmen litt rolegare. Med mindre krav. Med meir rom.

    Å finne ro i det uperfekte handlar ikkje om å gi opp, men om å gi slepp. Å slutte å kjempe mot kvar liten skavank i livet og heller la det få vere litt skeivt, litt uferdig. For det er der det levande finst.

    Eg har sett at mykje av det som gir meg ro, ikkje kjem frå å ha kontroll, men frå å gi meg sjølv lov til å vere menneske. Å godta at eg ikkje alltid veit, ikkje alltid orkar, ikkje alltid får det til. Og at det ikkje gjer meg mindre verdt.

    Det uperfekte rommar mykje varme. Det rommar rom for pust, for feil, for pausar. Det gjer det mogleg å vere til stades utan å prestere. Å møte dagen slik han kjem, ikkje slik eg meiner han burde vere.

    Eg øver meg framleis. Nokre dagar går det lettare enn andre. Men eg merkar at når eg slepp taket litt – i krava, i forventningane – så kjem roa snikande. I små glimt. I korte augeblikk. Nok til å puste litt djupare.

    Kanskje er det der freden bur. I det uferdige. I det som ikkje heilt fekk form. I det som berre er, utan forklaring. Og kanskje er det nettopp det som gjer livet levande.

    – Mats

    💭 «Det uperfekte treng ikkje fiksast for å vere verdifullt.»
    ✨ «Ro kjem ikkje alltid av kontroll – somme gonger kjem ho av å gi slepp.»

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Living With Hope Without Forcing It

    When hope is allowed to arrive in its own time

    There was a time when I thought hope was something I had to create. Something I had to hold onto tightly, almost force into place. I believed that if I could just stay positive enough, strong enough, optimistic enough, things would eventually turn out fine.

    But I’ve learned that hope doesn’t always work that way.

    For me, hope often appears when I stop chasing it. When I stop demanding that I feel hopeful, motivated, or certain about the future. When I allow myself to simply be where I am, without needing to see too far ahead.

    Hope that’s forced can feel heavy. Like another expectation to live up to. Another thing to fail at. And when hope becomes a demand, it can lose the very thing that makes it comforting.

    I’ve started to see hope as something quieter. Something that sits beside me rather than pulling me forward. Something that stays, even on the days when I don’t feel strong or positive or confident. Maybe hope isn’t always a feeling — maybe it’s a space. A space where doubt is allowed. Where tiredness is allowed. Where not knowing is okay.

    Some days, hope doesn’t look like belief in a better future. Some days, it looks like getting out of bed. Making a cup of coffee. Opening a window. Letting the day exist without asking too much of it.

    I don’t think hope is about seeing far ahead. I think it’s about not closing the door completely. About leaving a small opening, even when you don’t know what might come through it.

    Living with hope without forcing it means giving yourself permission to be unfinished. To not have answers. To move slowly. To trust that something can grow in the quiet, even when you can’t feel it yet.

    Maybe hope isn’t something we find.

    Maybe it’s something that finds us — when we stop running and simply stay.

    And maybe that’s enough, for now.
    – Mats

    💭 “Hope doesn’t have to be loud to be real.”
    ✨ “It’s okay to move slowly toward the light.”

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Å leve med håp utan å presse det fram

    Når håp får kome i sitt eige tempo

    Det finst ei tid der håp kjennest som noko ein må skape. Som noko ein må halde fast i, nesten tvinge fram. Eg har vore der. I periodar har eg tenkt at dersom eg berre klarer å vere positiv nok, sterk nok, tru nok – så vil ting bli betre. Men eg har lært at håp ikkje alltid fungerer slik.

    For meg har håp ofte kome når eg har slutta å jage det. Når eg har slutta å kravle at eg skal føle meg optimistisk, motivert eller trygg på framtida. Når eg har tillate meg å berre vere der eg er, utan å måtte sjå så langt fram.

    Håp som blir pressa fram, kan kjennast tungt. Som ei forventning ein ikkje klarar å leve opp til. Det kan bli endå ein ting ein feilar i, endå ein grunn til å kjenne seg utilstrekkeleg. Og då mistar håpet noko av det som gjer det trygt.

    Eg har begynt å sjå håp meir som noko stille. Noko som ikkje ropar. Noko som sit stille ved sida av meg, også dei dagane eg ikkje orkar å tru på noko som helst. Kanskje håp ikkje alltid er ei kjensle, men eit rom. Eit rom der det er lov å vere i tvil, sliten, usikker – og likevel vere på veg.

    Det er ikkje alltid håp kjennest som framtidstru. Av og til kjennest det berre som vilje til å stå opp ein dag til. Som å lage kaffi. Som å opne vindauget. Som å la dagen få vere der utan å krevje noko av han.

    Eg trur ikkje håp handlar om å sjå langt fram. Eg trur det handlar om å ikkje stenge døra heilt. Om å la det vere ei lita gløtt, sjølv når ein ikkje har krefter til meir.

    Å leve med håp utan å presse det fram, er å gi seg sjølv lov til å vere i prosess. Å ikkje krevje klare svar. Å ikkje mase fram tru der det berre finst tvil. Å vite at håp kan vere stille, sårbart og nesten usynleg – og likevel ekte.

    Kanskje er håp ikkje noko vi må finne. Kanskje er det noko som finn oss, når vi sluttar å springe etter det.

    Og kanskje er det nok for no.

    – Mats

    💭 «Håp treng ikkje vere høgt for å vere ekte.»
    ✨ «Det er lov å gå sakte, også mot lyset.»

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Small Choices in Everyday Life

    When it’s not about doing everything right — just doing something

    After writing about the heavy days and the moments when motivation disappears, I’ve realised something else matters just as much: the small choices we still make on ordinary days. Not the big decisions. Not the dramatic changes. But the quiet, almost invisible choices we make when life feels… normal. Or flat. Or simply manageable.

    Even on days when I don’t have much energy, there’s often still space for something small. Not something that requires discipline or strength — just something that feels possible in that moment. It might be standing up and stretching instead of staying seated. Opening a window to let some air in. Making something simple to eat instead of skipping a meal altogether. Small things that don’t demand motivation, only presence.

    I’ve learned that it’s not about pushing myself to do better. It’s about giving myself options. Gentle ones. Choices that don’t feel like pressure, but like care. Some days I make better choices than others. Some days I don’t. And that’s okay. What matters isn’t perfection, but direction. I don’t have to get everything right — I just have to keep moving, even if it’s slowly.

    These small choices don’t change everything overnight. But over time, they shape the rhythm of my days. They build a sense of steadiness. A feeling that I’m participating in my own life, even when things are quiet or heavy. It’s not about discipline. It’s about kindness — choosing to meet myself where I am, instead of where I think I should be.

    And maybe that’s enough for now.

    – Mats

    💭 “It’s not the big choices that shape a life, but the small ones we make again and again.”
    ✨ “You don’t have to do everything right — you just have to keep going.”

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Små val i kvardagen

    Når det ikkje handlar om å gjere alt rett – berre litt betre

    Etter alt eg har skrive om det å ikkje orke, om tunge dagar og låg energi, kjenner eg at det er viktig å seie dette òg: Nokre dagar handlar ikkje om å overleve – dei handlar om dei små vala ein faktisk gjer.

    For sjølv på dagar der eg ikkje har overskot til det store, finst det ofte rom for noko lite. Ikkje noko som krev viljestyrke eller motivasjon, men noko som kjennest mogleg der og då.

    Det kan vere å reise seg litt oftare frå stolen. Å opne vindauget og sleppe inn luft. Å lage noko enkelt å ete i staden for å droppe det heilt. Små justeringar som ikkje krev at eg “tar meg saman”, berre at eg møter meg sjølv der eg er.

    Eg har merka at det ikkje handlar om disiplin, men om val. Små, stille val som ikkje ropar etter merksemd. Val som ikkje gjer dagen perfekt, men litt meir leveleg.

    Nokre dagar vel eg betre enn andre. Nokre dagar vel eg feil, og det får vere greitt. Det som betyr noko, er at eg ikkje gir opp retninga. At eg ikkje sluttar å bry meg, sjølv når energien er låg.

    Desse vala byggjer ikkje eit nytt liv over natta. Men dei byggjer ei retning. Eit mønster. Ein kvardag som sakte blir litt meir min.

    Og det er nok.

    – Mats

    💭 «Det er ikkje dei store vala som formar livet – det er dei små vi gjer igjen og igjen.»
    ✨ «Du treng ikkje gjere alt rett. Du treng berre å halde fram.»

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • The Days You Can’t Do It

    When Simply Getting Through is Enough

    There are days when nothing works. Days when you wake up and everything feels heavy, without any clear reason why. Your body doesn’t cooperate. Your thoughts go in circles. Everything you meant to do stays undone. And somehow, you know right away — this is one of those days.

    I’ve learned to meet these days differently than I used to. Not with frustration or self-criticism, but with a bit more understanding. Because it’s rarely about lack of will. It’s not that I don’t care or don’t want to try. It’s simply that there’s nothing left to give.

    For a long time, days like this filled me with shame. A voice inside would tell me I should do better, try harder, push through. That others manage more. That I’m failing somehow. But I’ve slowly come to see that those thoughts don’t help — they only make everything heavier.

    Not being able to do much doesn’t mean you’ve failed. It just means you’re human. Our bodies and minds don’t run on schedules or expectations. Some days ask more of us than we have to give. And on those days, the bravest thing might be to stop pushing. To lower the bar completely. To let it be enough to breathe, to exist, to get through the hours.

    I’ve started to see these days not as setbacks, but as part of the rhythm. They aren’t empty — they’re quiet. And in that quiet, something is often happening beneath the surface, even if I can’t see it yet.

    These days don’t define me. What matters is how I meet them. Whether I punish myself for them, or allow myself some gentleness. Whether I demand strength, or allow rest. Sometimes the strongest thing you can do is not to stand tall, but to stay where you are — and not give up.

    And that is enough.

    – Mats

    💭 “You are not worth less on the days you can’t cope.”
    ✨ “Endurance is also a form of strength.”

    Advertisements

    Legg att eit svar

  • Dei dagane ein ikkje klarer det

    Når det å halde ut er nok
    Det finst dagar der ingenting stemmer. Dagar der ein vaknar og alt kjennest tungt, utan at ein heilt kan setje fingeren på kvifor. Kroppen vil ikkje samarbeide. Tankane går i ring. Alt ein hadde tenkt å gjere, blir liggjande urørt.
    Og ein veit det eigentleg med ein gong: Dette blir ein sånn dag.
    Desse dagane har eg prøvd å forstå, ikkje kjempe imot. For eg har lært at det ikkje er viljen det står på. Det er ikkje fordi eg ikkje bryr meg, eller fordi eg manglar motivasjon. Det er berre dagar der systemet er tomt. Der det ikkje finst meir å hente, uansett kor mykje ein vil.
    Før kunne slike dagar fylle meg med skam. Eg kunne kjenne på ein indre dommar som sa at eg burde ta meg saman. At andre klarer meir. At eg ikkje gjer nok. Men det har teke tid å skjøne at desse tankane ikkje hjelper – dei gjer berre alt tyngre.
    For det å ikkje klare noko ein dag, betyr ikkje at ein har feila. Det betyr berre at ein er menneske.
    Det er lett å gløyme at kroppen og hovudet ikkje alltid jobbar etter kalenderen eller planen. Nokre dagar krev meir enn dei gir. Og på slike dagar er det kanskje det modigaste ein kan gjere å gi slepp. Å senke lista heilt ned. Å la det vere nok å puste, å vere til stades, å kome seg gjennom.
    Eg har begynt å sjå på desse dagane som ein del av rytmen, ikkje som avbrot. Som ein slags stille mellomrom. Dei er ikkje tomme – dei er berre stille. Og i den stillheita ligg det ofte noko viktig, sjølv om det ikkje alltid er lett å sjå.
    Det er ikkje desse dagane som avgjer kven eg er. Det er korleis eg møter dei. Om eg slår meg sjølv i hovudet for dei, eller om eg møter dei med litt mildskap. Om eg krev meir, eller tillèt meg å vere akkurat der eg er.
    Nokre dagar er det største ein kan få til, å ikkje gi opp heilt. Å halde fast i ein tråd, sjølv om han er tynn. Og det er meir enn nok.
    For styrke handlar ikkje berre om å stå oppreist. Nokre gonger handlar det om å bli verande der ein er – og vite at det også tel.
    – Mats
    💭 «Du er ikkje mindre verd på dei dagane du ikkje orkar.»
    ✨ «Å halde ut er òg ei form for styrke.»

    Advertisements

    Legg att eit svar